Det er en måned siden jeg fikk vite at jeg kunne få time et halvt år tidligere hos dr. Klemann. Den måneden har gått så skremmende fort at den har bokstavelig talt vært ikke eksisterende. Sier bare litt om hvor kort livet egentlig er når en måned føles som et øyeblikk. Formen er IKKE bra om dagen. Jeg skulle nok hatt en rullestol som avlastning på flyplassen, men jeg er fortsatt ikke klar for å ta det steget. Så jeg må nok bare bite tenna sammen, få opp adrenalinet og få i meg en stor dose koffein på torsdag. Hvile hvert sekund fram til avreise så jeg får lada opp batteriene best mulig.
Merker at jeg er så sliten nå at jeg ikke kan bli entusiastisk for noe. Blir jeg ivrig, sint, veldig glad eller lei meg bruker jeg opp energi jeg ikke har. Kan feks ikke se programmet ekstrem oppussing for det setter i gang for mye følelser og da bruker jeg igjen energi. Hehe må le litt, hele situasjonen er så tragikomisk 😛
Jeg er utrolig spent. Spent på hva som venter meg. Hvordan det ser ut der jeg skal bo, hvordan behandlingen blir, hvordan formen vil bli, spent på å treffe folk i samme situasjon som meg osv osv. Tror dette topper alt jeg har gjort på mine snart 30 år. For noen virker det kanskje ikke så stort, men for en som så og si har vært isolert i leiligheten sin i 2 år blir dette ganske heftig. Men som jeg har sagt tidligere jeg kan klare alt! Viljestyrken er det ikke noe galt med. Jeg gleder meg til livet som forhåpentligvis venter 🙂
kimcholden 