For en uke!

Standard

Det har virkelig gått i ett siden jeg kom hjem fra Tyskland. Først ble jeg møtt av en velkomst komité på gardemoen, tirsdag var det en rolig bursdagfeiring hjemme, torsdag fikk vi vite om et mulig planlagt terrorangrep på Norge, så kom fredagen hvor jeg ble kidnappet av vennegjengen for suprise bursdag feiring! Det var kjempe koselig. Fikk bind foran øynene og ble kjørt til et hus på skedsmokorset med fantastisk utsikt. Der ventet jentene med middag, dessert og gaver! Utrolig koselig 😀 Jeg føler at jeg har blitt feiret helt siden jeg kom hjem. Er kjempe takknemlig for at jeg har så flotte mennesker i livet mitt!

Lørdag var det suprise party for en venninne av meg. Var i veldig dårlig form etter en innholdsrik uke. Men har som mål å prøve å alltid møte opp på dager som er viktige for venner og familie uansett hvordan formen er. Dessverre er ulempen at jeg må betale tilbake med renter, så de neste dagene/ukene blir det hviling som hovedaktivitet. Merker at medisinene jeg tar gjør at formen blir verre enn den pleier. Jeg sover lenger, får feberfølelse, er generelt mer utslitt i tillegg til noen symptomer som kommer å går. Det hjelper heller ikke at været er så varmt som det er.

Det at formen ikke er bedre er jo litt kjedelig. Merker at jeg tar meg selv i å bli utålmodig og ville bli frisk NÅ, men sånn er det ikke. Hører stadig vekk om folk som har blitt bedre/friske og ikke har merket bedring før det har gått måneder. Så jeg prøver å bite det i meg og tenke at det ikke er lenge til. Det å ikke vite er litt vanskelig. Hadde jeg visst at det ville ta 2 måneder, et halvt år, et år så hadde det kanskje vært litt lettere for da har man på en måte et mål å se frem til. Det uvisse kan være litt skremmende til tider. Og man får jo mørke tanker, tenk om jeg aldri blir frisk? Men det hjelper jo ikke på tilfriskningen. Så gjelder å snu de negative tankene til noe positivt og tenke at man blir frisk en dag. Tålmodighet er kunsten å håpe. -Tilla Durieux