Nå har jeg fått min siste dose med IV forhåpentligvis for alltid. Fikk bare en runde med IV i dag før det ble å regne ut antallet og pris på medisiner, og å finne riktig navn på medisinene fra de forskjellige landene jeg skal hente de ut. En kabal som skulle gå opp og på det meste stod det 3 stykker og sorterte og prøvde finne ut av reseptene mine. Var ikke bare bare, men etter to timer kom vi i mål. Går nemlig ikke an å hente ut medisinene i Norge fordi vi ikke er medlem av EU. Og snart går det ikke an å få tilsendt noe heller har jeg hørt fordi det skal bli strengere tollregler. Dr. Klemann og sykepleierne bare himler med øynene når de hører hvor strenge regler det er i Norge.
Klarte selvfølgelig å begynne å tute enda en gang foran Helga, en av sykepleierne som er utrolig søt og omsorgsfull. Vet ikke helt hvorfor jeg gråt. Hadde vel egentlig ikke noe grunn til det. Jeg sa til Helga «nå er det over», så sier Helga «det er nå livet begynner» og så klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Fikk en stor trøsteklem. Dette er mennesker jeg har sett hver dag i en måned, så er vel kanskje ikke så rart at man blir så knyttet til de.
Når vi kom tilbake til 12 apostel sa hotellsjefen at han hadde laget mat til oss. Bare sånn at det er sagt så har ikke dette hotellet noen restaurant så det var hans hjemmelagde mat han tilbød oss. Vi hadde akkurat spist så måtte takke pent nei, men bare det å bli spurt synes jeg er utrolig hyggelig. Vil vel si at dette har føltes mer som et hjem enn et hotell.
Når jeg tenker tilbake på denne tiden så vil det ikke være noe jeg savner og skulle ønske jeg kunne oppleve igjen, men menneskene kommer alltid til å være i minnene mine. Jeg har møtt utrolig mange hyggelige mennesker på min vei. Jeg tror/håper jeg har fått minst en venn for livet, jeg har delt sorger og gleder med fler av pasientene svenske, tyske og norske som jeg ikke kommer til å glemme. Menneskene har absolutt vært det mest positive med å være her nede. Og jeg er takknemlig for alle bekjentskap.
Når det gjelder formen så tar jeg en dag av gangen og tenker som jeg alltid har gjort positivt. Går det ikke så går det ikke, men da har jeg i hvertfall prøvd. Og går det så skal jeg bruke min ekstra sjanse i livet på å hjelpe andre i lignende situasjon. Må fortelle om oppturen jeg fikk her om dagen. Møtte en mann med samme sykdomsbilde som meg selv. Han fortalte at han bare hadde gått på piller hele veien. Han sa at de første 2 månedene var for jævlige, men så snudde det og så gikk det bare oppover og han er nå tilbake i arbeide. Sånne historier gjør meg glad 😀 Så takk til Roger for solskinnshistorien! I morgen reiser vi til Stuttgart og bytter hotell for å være litt nærmere flyplassen. Så da får jeg nok ikke oppdatert på en liten stund. This is it from Germany. Glad for å være ferdig. JEG KLARTE DET!
kimcholden 