For høye forventninger?

Standard

Jeg har nok en veldig optimistisk holdning. Jeg gleder meg veldig til ting og ser ofte på ting fra en positiv side. Jeg dagdrømmer mye og girer meg selv opp. Hva skal jeg gjøre når jeg blir frisk? Hvilket fjell skal jeg klatre i først? Hva skal jeg jobbe med? Dette gjør selvfølgelig at fallhøyden også blir stor. Men det er en konsekvens jeg må ta og har blitt vant til å ta.

Jeg får stadig høre at jeg må roe meg ned litt så jeg ikke blir så skuffet. Det kan jo hende jeg ikke blir frisk og hva om jeg blir verre? Forvente det negative og håpe på det positive. Men det er bare ikke meg. Jeg liker å tro at jeg vil bli frisk eller bedre. Jeg liker å glede meg, selv om jeg vet at behandlingen kommer til å bli tøff. Og hva er så galt med det? Det er jo helsebringende å tenke positivt. Jeg liker å fortelle familie, venner og bekjente om alt jeg skal gjøre når jeg blir frisk. Jeg liker å se smilene deres når jeg snakker om det.

Så kommer hva om? Hva om jeg ikke blir bedre. Kommer jeg til å takle skuffelsen eller kommer jeg til å havne i et mørkt hull? Hva skal jeg si til alle som har støttet meg? Jeg kjenner meg selv og vet hvor sterk jeg er. Jeg kan klare alt! Jeg er superwoman. Gjennom de siste årene som alvorlig syk har det vært oppturer og nedturer. Mest det siste. Jeg har kommet meg gjennom det og det skal jeg fortsette med. Blir jeg ikke frisk blir jeg kanskje nødt til å takle situasjonen og gjøre som legen sier. Leve med det. Og det skal jeg klare. Men inntil da vil jeg glede meg så lenge jeg kan. Drømme og kose meg med tanken om at jeg kanskje blir frisk. Og må jeg innrømme nederlag så får det så være. Det du ikke dør av gjør deg sterkere!

Reklamer