Herxheimer h……!

Standard

For en dag og for en natt. Vet ikke hva som skjer med kroppen min, men det er totalt kaos. Gårsdagen startet med utmattelse, kvalme og hodepine. Får metallsmak i munnen av medisinene som plutselig har blitt verre. Var så dårlig i går at jeg måtte legge meg å sove på dagen. Så kom kvelden og influensasymptomene. Frøs så det gjorde vondt i kroppen, hjernetåke, halsvondt, halsbrann, feberfølelse, hjertebank, lufthunger, smerter under føttene og vondt i kroppen. Ikke fått sovet noe særlig i natt. Blir redd av alt som skjer i kroppen og hodet har fler ganger vært innom tanken om å dra til legevakta. Men jeg vet at de ikke kan gjøre noe for å hjelpe meg. Må bare leve med det sier de vel. De hadde sikkert bedt meg om å slutte på hestekuren av antibiotika jeg tar også. Så da er det bare et valg igjen og det er å ri stormen av som jeg har gjort så mange ganger tidligere. Ja dette er et mareritt, men fy søren så sterk jeg er som holder ut. Høres jeg selvgod ut nå? Må ærlig innrømme at jeg føler meg sterk som holder ut det her. Ingen får kalle meg pyse eller svak, for dette er ikke for pingler.

Tar meg selv i å bli sint på helsevesenet som lar meg stå i dette alene. Ingen til å hjelpe meg og ingen til å følge meg opp. Hadde dette vært en behandling via norsk helsevesen hadde jeg nok hatt et helt team rundt meg som hadde overvåka meg, tatt blodprøver, EKG og passet på at alt stod bra til med meg. Men nå har jeg INGEN. Det er bare meg og et brett med piller. Jeg har gått til innkjøp av en pilleboks. Den er så full at jeg ikke får plass til alle medisinene som jeg skal ha i den.

Så begynner jeg å tenke på alle de som ikke har råd til denne behandlingen. Det er mange. Og hvor frustrerende det må være for de å bare vente og sette sin lit til helsevesenet og at de skal komme opp med en behandling for kronisk borreliose. Jeg får i hvertfall behandling. Og plutselig sitter jeg med en følelse av takknemlighet. Dette er bittersøtt. La meg bli frisk så jeg kan hjelpe andre! Jeg har ikke tid til å ligge her å synes synd på meg selv. Jeg vil ut å hjelpe andre i samme situasjon, jeg vil få fortgang i dette utrolig treige systemet som ikke gjør en dritt for kronisk borreliose syke eller MSIDS (Multi-Systemic Infectious Disease Syndrome) som er et mer passende begrep siden vi går å bærer på fler bakterie infeksjoner. Jeg er lei, men jeg gir ikke opp. Er det ikke noe som heter at det gode seirer til slutt?

Reklamer