Å sette grenser

Standard

Å sette grenser når man er kronisk syk er ikke lett. Viljen er stor og man ønsker å leve så «normalt» som mulig, men det er ikke alltid det lar seg gjøre. Det handler om prioriteringer. Jeg vet om fler som må velge mellom å dusje eller spise frokost. Jeg klarer heldigvis begge deler, men ofte på bekostning av andre ting som å møte venner og familie, leke med hunden eller ha kvalitetstid med kjæresten. Det burde ikke være sånn og jeg skulle ønske jeg kunne velge å gjøre begge deler.

Denne uka er det mange som har spurt om å besøke meg. Jeg setter selvfølgelig stor pris på det og skulle gjerne ha møtt alle sammen. Dessverre har jeg måtte si nei. Når jeg er så dårlig kan et besøk gjøre ting mye verre. All stimuli krever noe av meg i form av energi. Og siden tysklandturen er rett rundt hjørnet må jeg være ekstra streng mot meg selv.

Jeg var ikke sånn på begynnelsen av sykdommen. Det har tatt tid å lære seg å sette grenser og si nei uten å sitte igjen med dårlig samvittighet. Jeg får fortsatt dårlig samvittighet, men det er ikke så ille som det var før da jeg ikke klarte å takke nei. Noen tror at det handler om vilje, men de tar feil. Hvis det er noe jeg har så er det vilje. Men jeg kjenner meg selv så godt nå. Jeg vet hva som kreves av en kafé tur eller å ha besøk på en dårlig dag. Jeg vet hva det koster, og det er dyrt. Heldigvis er de nærmeste veldig forståelsesfulle og de vet at det ikke er viljen det står på.

Opp igjennom årene har jeg prioritert de viktige tingene. Som dåp, bryllup, bursdager og ting som er viktig for venner og familie. Jeg har som regel blitt veldig dårlig i uker etterpå, men det føler jeg at det er verdt. Nå prioriterer jeg noe for meg selv. Nemmelig behandling i utlandet. Det kommer til å bli en tøff reise fra begynnelse til slutt, men kanskje er det dette som skal til for at jeg skal kunne begynne å leve normalt igjen. Time will show…

Reklamer